Landets gleder og sorger, hm, dagene glir over i hverandre og er ikke så verst like. Dvs, været, som er gjenomgående fuktig, og dalen som er grønn, grågrønn gjennom et slør av den allestedsnærværende nedbøren, eller en sjelden gang gullgrønn, hvis sola finner et smutthull gjennom skyene. Her i innlandet har vi denne sommeren glemt at himlen er, ja, hva slags farge var det igjen?

Ja, jeg liker landet. Fremdeles. Jeg liker dalen min med de slake liene, grøftene kantet med kløver, blåklokke, kongslys. Kuene, unnskyld, kyrne, som tusler utenfor og lar kalvene få die. (Unntagen den snåle som sutter på kuvenninna uten lov og derfor har ring rundt snuten med pigger på. Ja SUTTER, suger melk uten lov, voksne dyret, skulle skamme seg, stjele youghurten fra ungene på den måten. Godt bønda tar grep her.) Og ja, jeg savner vennene mine. De er i byen. Og her har jeg ingen venner, enn så lenge. Men jeg har da telefon! Men de er på ferie, alle.
Plutselig føler jeg meg litt som det siste ostekakestykket, som min polske kollega sa 'så så enslig ut' der blant smulene på fatet. Alle de andre bitene var spist og borte. Jeg tok ham (hun? Har ostekakestykker kjønn? Ja for de har jo tall) over på en asjett og la plast over før jeg satte henne (ham?) tilbake i kjøledisken.

I'm a lonesome cheesecake, a long long way from, eh, home?