Døl, jeg?

Betraktninger om døler og byfolk:

Etter sigende er døler litt trege. Ikke dumme, men altså noe langsomme, og kanskje litt tause. Strå i munnen. Liker det velprøvde, skeptiske til nye ting og ideer. Førmoderne, på en måte. Men med et stort hjerte. Litt sånn Ludvig. Byfolka derimot skal ifølge klisjeene være tilsvarende kvikke, utadvendte og kreative, tar initiativ; litt sånn Solan Gundersen, som riktignok var fra temmelig landlige Rustadsaga. Men byfolk har kanskje ikke så mye hjertedannelse som folk på bygda? (Jeg har nå lært at det bare er byfolk som sier 'på landet'. De som bor på bygda sier 'på bygda'. Som dere ser.)
Klisje eller ikke? Jeg belyser med to eksempler:

Eksempel 1: Lynne.
En søndag i juli var jeg vitne til en samtale om dølens sjel og virke, mellom en energisk kvinnelig friluftsmuseumsdirektør fra småbyen like ved, og en ung damedøl, saktmodig og med et rørende, forsiktig smil. Sistnevnte ble veldig opptatt av å forsvare dølenes langsomme egenart og rett til eget omdømme. Det gikk så hardt for seg at hun etterhvert framsto som alt annet enn treg og taus..

Eksempel 2: Det private initiativ.
Her om dagen stoppet min datter og jeg ved noen småjenter som sto ved landeveien og solgte kjeks. Mens vi spiste kjeks og drakk rød saft for 25 kroner utspant seg følgende samtale:

- Går dette til et godt formål da, eller ?
- Åja!
- Så fint! Hva da?
- Afrika!
- Åja? Hva slags prosjekt da, hvor da?
- Nei det veit vi itte ennå.
- Å nei?
- Nei. Men det er et godt formål!

Tror itte dølene er så veldig forskjellige fra byfolka, jeg.

Et moi? Jeg er, som man sa på radioen her om dagen, lykkelig uvitende om kor je hører tel!

En urban døl i landlige omgivelser

 

Gjester!

Om kafegjester kan sies så mangt. Det som rinner en først i hu, som de gamle sa, er at de er nettopp gamle (ganske mange) og hyggelige. Og alt for få. Den 9. juli var vi ned ett tusen museumsbesøkende fra i fjor, som igjen var ned fra superåret 2010. Sist helg var stinn brakke, pannekakene trillet ut (som i eventyret) og pengene trillet inn. Idag derimot, da vi la merke til en dame med hund (labrador? Terrier? Litt av begge?) som kom ruslende opp bjerkealle´en, sto jubelen i taket. Men akk, bikkja lettet på bakbeinet, damen snuste på en rose og befølte en vakker, rød peon, og dermed snudde de. Bevares, folk må gjerne lufte bikkjene sine, og andre dyr med, hvis det passer seg slik; hagen er stor og en fryd for øyet. Men KAN de ikke ta seg en kaffe og kake også, eller litt suppe? For vår skyld?

Forøvrig smigrer vi oss med at vi som eneste kafe- hva vi kjenner til- har gratis påfyll på kaffen.  Men her om dagen hadde vi en dame som mente at det burde vært påfyll på pannekakene også. Det tar kaka (unnskyld blødmen)! Og hva med hun som tok beskjeden om at vi ikke hadde kaffe latte som en majestetsfornærmelse? Eller hun som mente at bakken opp gjennom før nevnte alle´ var altfor lang og tung, og kunne vi ikke rett og slett asfaltere over løvemunn, iris, dagliljer og spirea? Altså gjøre dikterhøvdingen og hans kones berømte blomsterhage om til parkeringsplass? Riktignok modererte hun seg noe etter omvisningen; hun hadde vel fått igjen pusten, om ikke fornuften.

Men vi tåler det utroligste fra våre gjester: gi oss gjerne ekstraarbeid, merarbeid (som vi vet genererer MERverdiavgift), latterligheter, hodebry, fornærmelser, bleieskift, oppspiste aviser, afasi, slag mot hodet med stump gjenstand, HVA SOM HELST! Men kom inn, smak på våre himmelske kaker og bli salig!  I hvertfall for en stakket stund.