Etter sigende er døler litt trege. Ikke dumme, men altså noe langsomme, og kanskje litt tause. Strå i munnen. Liker det velprøvde, skeptiske til nye ting og ideer. Førmoderne, på en måte. Men med et stort hjerte. Litt sånn Ludvig. Byfolka derimot skal ifølge klisjeene være tilsvarende kvikke, utadvendte og kreative, tar initiativ; litt sånn Solan Gundersen, som riktignok var fra temmelig landlige Rustadsaga. Men byfolk har kanskje ikke så mye hjertedannelse som folk på bygda? (Jeg har nå lært at det bare er byfolk som sier 'på landet'. De som bor på bygda sier 'på bygda'. Som dere ser.)
Klisje eller ikke? Jeg belyser med to eksempler:
Eksempel 1: Lynne.
En søndag i juli var jeg vitne til en samtale om dølens sjel og virke, mellom en energisk kvinnelig friluftsmuseumsdirektør fra småbyen like ved, og en ung damedøl, saktmodig og med et rørende, forsiktig smil. Sistnevnte ble veldig opptatt av å forsvare dølenes langsomme egenart og rett til eget omdømme. Det gikk så hardt for seg at hun etterhvert framsto som alt annet enn treg og taus..
Eksempel 2: Det private initiativ.
Her om dagen stoppet min datter og jeg ved noen småjenter som sto ved landeveien og solgte kjeks. Mens vi spiste kjeks og drakk rød saft for 25 kroner utspant seg følgende samtale:
- Går dette til et godt formål da, eller ?
- Åja!
- Så fint! Hva da?
- Afrika!
- Åja? Hva slags prosjekt da, hvor da?
- Nei det veit vi itte ennå.
- Å nei?
- Nei. Men det er et godt formål!
Tror itte dølene er så veldig forskjellige fra byfolka, jeg.
Et moi? Jeg er, som man sa på radioen her om dagen, lykkelig uvitende om kor je hører tel!
En urban døl i landlige omgivelser

