Betraktninger om bygda III: Hvetebrødsdagene over?

                Alle forelskelser glir over. Frågan er om de endrer seg til varig kjærlighet – eller går over helt. Nå har jeg bodd i min lille vakre dal (ikke mindre pittoresk nå, kledd i hvitt) i trekvart år. Forelskelsen varte helt til november – så satte hverdagsrealitetene inn, med svarte dager, bokstavelig talt (tettstedets viktigste kryss er uten gatelys og bekmørkt; forstå det den som kan), øde gater, og mangelen på nettverk, bub’er og kaféer føles patologisk (mer om dette i forrige innlegg). Stedet er dødt etter kl 18; da sitter folk i sofaen, eller i bilen, på vei til å besøke tante, kusine eller kompis. Dette er selvfølgelig ikke halve sannheten engang, for bygda syder av spelemannslag, kor, det lokale Røde Kors, ulvemotstandsgruppa og andre hyggeklubber, men for en urban døl som liker rovdyr og ikke helt har lært seg kodene ennå, så virker det slik. En ting er sikkert: mitt forhold til bygda er inne i en ny fase.

Jeg flyttet til bygda fordi jeg blant annet ønsket å bo i et oversiktlig lokalsamfunn, hvor folk kjenner hverandre såpass at hvis man besøker husflidslagets julemesse eller Europris en lørdag formiddag, er nødt til å møte i hvert fall noen å si hei til.

 

Og det ER hyggelig å bo et sted hvor fastlegen sier til meg at ’det er veldig bra at du holder deg i form og trener da’, fordi hun VET det, uten at jeg har sagt noe. Hun og jeg trener nemlig aerobics sammen hver uke. Og hvor bussjåføren og jeg begge hilser ’god dag’ når jeg stiger på hver morgen. I går tastet sjåføren for første gang inn riktig billettpris før jeg rakk å si noe. Er det et tegn på at jeg nå hører hjemme her, når jeg ikke engang behøver å si hvor jeg skal?

 

Og, vedrørende mine iherdige vannhullsforsøk her på bygda, kanskje det er en ide med pub-i-buss?

Betraktninger om bygda, II (den første var om lynne):

Jeg har nå bodd her i bygda en god stund. Omgivelsene har skiftet fra lysegrønt, via mørkegrønt, gult, orange, brunt og nå hvitt, og jeg snakker selvfølgelig om dalen jeg bor i, ikke om intens malervirksomhet i husene nærmest rundt. Akkurat nå har sola kommet så høyt at den lyser på åsens rimfrosne tretopper, som får et rosa skjær. Det er uvirkelig vakkert. Jeg savner ikke byen.

 

Derimot savner jeg enkelte av byens elementer. Hvor er stedet man kan ta et glass i gemyttelig lag med dalens brune elementer? Slappe av med en kaffe og lokalavisa, slarve med kjente, kanskje flørte litt med han kjekke grisebonden med Felleskjøpet-lua? Kort sagt, hvor er MIN dals utgave av puben i Aidensfield?
Jeg har hatt flere samtaler med bygdefolka om dette, når de spør hvordan jeg liker meg (for de er veldig hyggelige og spør alltid, når de hører jeg bare har bodd her et halvt år, og er fra OSLO. Som de som regel nærer en dyp mistro til, eller direkte misliker og er der så lite som mulig. Med mindre de har familie der, og det har de nesten alle. Eller de er derfra selv. Eller de skal i operaen). Da svarer jeg at jeg liker meg godt. men ja, jeg savner en pub. Da sier de som regel en av to ting: At det ER en pub her. (!) På bygdahuset. Dessverre langt fra der jeg bor, faktisk ganske langt fra der de fleste bor. Dessuten er den oppe kun en fredag i måneden. Åja.Takk ska'ru ha.
Eller, de svarer at nei, det har vi itte, og hvis noen starter noe sånt, så kjem itte folk; dæm sitt heme.
Akk ja, sa'n. Og så sukker vi og smiler litt, begge to.

Men her er en ide, servert på sølvfat: vi har i kongeriket det siste tiåret sett en rivende utvikling av nærbutikker med innlagt postkontor, såkalt post-i-butikk. Da er det bare et lite skritt unna for et nytt og banebrytende konsept: kaffe og øl finnes jo allerede, så alt som trengs er noen stoler og en sjenkebevilgning.  Etterhvert kan man utvide med musikk, telys og vin, og, etter mønster fra søreuropeiske landsbyer, gamle menn som spiller boule og drikker vin. I dagens situasjon er det kanskje mulig å finne noen som vil komme hit og stille som fast inventar (og taxidansere?!) på bygdas pub-i-butikk!

Døl, jeg?

Betraktninger om døler og byfolk:

Etter sigende er døler litt trege. Ikke dumme, men altså noe langsomme, og kanskje litt tause. Strå i munnen. Liker det velprøvde, skeptiske til nye ting og ideer. Førmoderne, på en måte. Men med et stort hjerte. Litt sånn Ludvig. Byfolka derimot skal ifølge klisjeene være tilsvarende kvikke, utadvendte og kreative, tar initiativ; litt sånn Solan Gundersen, som riktignok var fra temmelig landlige Rustadsaga. Men byfolk har kanskje ikke så mye hjertedannelse som folk på bygda? (Jeg har nå lært at det bare er byfolk som sier 'på landet'. De som bor på bygda sier 'på bygda'. Som dere ser.)
Klisje eller ikke? Jeg belyser med to eksempler:

Eksempel 1: Lynne.
En søndag i juli var jeg vitne til en samtale om dølens sjel og virke, mellom en energisk kvinnelig friluftsmuseumsdirektør fra småbyen like ved, og en ung damedøl, saktmodig og med et rørende, forsiktig smil. Sistnevnte ble veldig opptatt av å forsvare dølenes langsomme egenart og rett til eget omdømme. Det gikk så hardt for seg at hun etterhvert framsto som alt annet enn treg og taus..

Eksempel 2: Det private initiativ.
Her om dagen stoppet min datter og jeg ved noen småjenter som sto ved landeveien og solgte kjeks. Mens vi spiste kjeks og drakk rød saft for 25 kroner utspant seg følgende samtale:

- Går dette til et godt formål da, eller ?
- Åja!
- Så fint! Hva da?
- Afrika!
- Åja? Hva slags prosjekt da, hvor da?
- Nei det veit vi itte ennå.
- Å nei?
- Nei. Men det er et godt formål!

Tror itte dølene er så veldig forskjellige fra byfolka, jeg.

Et moi? Jeg er, som man sa på radioen her om dagen, lykkelig uvitende om kor je hører tel!

En urban døl i landlige omgivelser

 

Gjester!

Om kafegjester kan sies så mangt. Det som rinner en først i hu, som de gamle sa, er at de er nettopp gamle (ganske mange) og hyggelige. Og alt for få. Den 9. juli var vi ned ett tusen museumsbesøkende fra i fjor, som igjen var ned fra superåret 2010. Sist helg var stinn brakke, pannekakene trillet ut (som i eventyret) og pengene trillet inn. Idag derimot, da vi la merke til en dame med hund (labrador? Terrier? Litt av begge?) som kom ruslende opp bjerkealle´en, sto jubelen i taket. Men akk, bikkja lettet på bakbeinet, damen snuste på en rose og befølte en vakker, rød peon, og dermed snudde de. Bevares, folk må gjerne lufte bikkjene sine, og andre dyr med, hvis det passer seg slik; hagen er stor og en fryd for øyet. Men KAN de ikke ta seg en kaffe og kake også, eller litt suppe? For vår skyld?

Forøvrig smigrer vi oss med at vi som eneste kafe- hva vi kjenner til- har gratis påfyll på kaffen.  Men her om dagen hadde vi en dame som mente at det burde vært påfyll på pannekakene også. Det tar kaka (unnskyld blødmen)! Og hva med hun som tok beskjeden om at vi ikke hadde kaffe latte som en majestetsfornærmelse? Eller hun som mente at bakken opp gjennom før nevnte alle´ var altfor lang og tung, og kunne vi ikke rett og slett asfaltere over løvemunn, iris, dagliljer og spirea? Altså gjøre dikterhøvdingen og hans kones berømte blomsterhage om til parkeringsplass? Riktignok modererte hun seg noe etter omvisningen; hun hadde vel fått igjen pusten, om ikke fornuften.

Men vi tåler det utroligste fra våre gjester: gi oss gjerne ekstraarbeid, merarbeid (som vi vet genererer MERverdiavgift), latterligheter, hodebry, fornærmelser, bleieskift, oppspiste aviser, afasi, slag mot hodet med stump gjenstand, HVA SOM HELST! Men kom inn, smak på våre himmelske kaker og bli salig!  I hvertfall for en stakket stund.

Landets gleder og sorger, hm, dagene glir over i hverandre og er ikke så verst like. Dvs, været, som er gjenomgående fuktig, og dalen som er grønn, grågrønn gjennom et slør av den allestedsnærværende nedbøren, eller en sjelden gang gullgrønn, hvis sola finner et smutthull gjennom skyene. Her i innlandet har vi denne sommeren glemt at himlen er, ja, hva slags farge var det igjen?

Ja, jeg liker landet. Fremdeles. Jeg liker dalen min med de slake liene, grøftene kantet med kløver, blåklokke, kongslys. Kuene, unnskyld, kyrne, som tusler utenfor og lar kalvene få die. (Unntagen den snåle som sutter på kuvenninna uten lov og derfor har ring rundt snuten med pigger på. Ja SUTTER, suger melk uten lov, voksne dyret, skulle skamme seg, stjele youghurten fra ungene på den måten. Godt bønda tar grep her.) Og ja, jeg savner vennene mine. De er i byen. Og her har jeg ingen venner, enn så lenge. Men jeg har da telefon! Men de er på ferie, alle.
Plutselig føler jeg meg litt som det siste ostekakestykket, som min polske kollega sa 'så så enslig ut' der blant smulene på fatet. Alle de andre bitene var spist og borte. Jeg tok ham (hun? Har ostekakestykker kjønn? Ja for de har jo tall) over på en asjett og la plast over før jeg satte henne (ham?) tilbake i kjøledisken.

I'm a lonesome cheesecake, a long long way from, eh, home?

Ja, jeg bor altså i en dal hvor traktorene suser (OK, ikke suser. Kjører? Triller? Tråkler seg?) forbi nesten like ofte som Toyotaene. Og nå har min elskede mann og jeg hatt vår ilddåp i den musikalske genre, med vår køntri-debut på festivalen litt lenger nord i dalen.  Fin stemning, med omtrent tretusen femhundre skinn-og hattekledde tilhengere, ifølge lokalavisa. Riktignok sa det lenge-påtenkte-sterkt-ønskede amerikanske trekkplasteret, legenden fra Berkely, California, at 'Lotta COWBOY HATS out there. Ah didn't bring one,' uten at noen tok hintet, egentlig. Legenden kom forøvrig direkte etter å ha landet på Den Himmelske Freds Plass, også kalt Leirin Fagernes Lufthavn, der vi skulle lenke oss fast hvis det ble noe krøll med billettene som aldri dalte ned i postkassa vår. Jeg undres på hva legenden TENKTE om vårt underlige folkeferd, hans konsertpublikum, når han så ut av flyvinduet rett før landing:


Den Himmelske Freds Plass, aka Leirin, iflølge Wikipedia.

Men konserten. Artig for en post-urban skapning som meg. Legenden var i slaget, og mange danset; flere kunne det faktisk også. (Men besynderlig er det at de styggeste gutta er de som KAN danse; tror de pene at de drar damer uansett? Eller, de stygge tror at det å kunne svinge sin dame så hun smidig og smilende unngår arr, blå tånegl, og dette politi-armgrepet bak ryggen, er en trusefelle? Eller, de VET det?)

Et ungt par, hvorav han hadde brukket beinet, hadde sin egen stil: hun støttet seg på hans ene krykke og slo takten med neven, mens han hoppet på et ben og spilte, eh, krykkegitar på den andre. Selv ble jeg høflig budt opp av en kjekk, ung tømrer fra Lesja som danset en blanding av swing, halling og tohåndssag. Ikke uten sjarm.
Sakte dansen trå; danse, ikke gråte nå!

Nok en dag, kjære leser, hvor landet byr på gleder og sorger, nye sådanne. De gledelige er slike som at vi solgte ut resten av ostekaken til en busslast med kaffekjerringer fra Hedmark. Og en sjåfør. Før den ble for sur. Ostekaken snakker jeg om. Sjåfører er som vi alle vet alltid i godt humør.
Derimot ble det en utfordring når jeg skal hjem til min vakre lille dal fra en mottagelse i småbyen, og nok en gang erfarer at når jeg skal dra er bussen forlengst gått og neste først om en time og tre kvarter.  Jeg unner ingen drosjeeier å sko seg på svikefull offentlig transport, og legger trøstig i vei for å haike. Jeg plukker nemlig alltid opp haikere, selv om det blir færre og færre av dem; snart er de vel utdødd, akkurat som røde telefonkiosker og hjulvisper, EDB-konsulenter og MP3-filer og alt annet vi som jobber på museum, omgås daglig.
Men jeg er trassig, SKAL hjem med tommelen (hvilken finger man viser bilistene er av aller største viktighet. Langfingeren lønner seg sjelden). Første bilen stanser, en svart Audi (litt skeptisk til svarte Audier, men man skal da transporteres og kan ikke være for kræsen). Overlykkelig setter jeg meg inn. Sjåføren er en pen mann i svart dress, slips, og hvit skjorte. En kortklipt, velkledd mann i en dyr bil, hva gjør så han her på landet? Konsulent? Forretningsmann? Veterinær? (For de kjører som før nevnt, neppe buss). Det viser seg at mannen er bonde. Ja, da skjønner jeg hvorfor de streiker, bønda, hvis de skal ha råd til både salt i maten og årsavgift og forsikring på en Audi. Svær var den også. Men grei er han, kjører meg forbi sin egen gård og til neste kryss så jeg lettere skal få haik videre.
Men er det så slutt på flaksen? Hele 17 biler kjører forbi, 16 av dem med ledig plass i passasjersetet foran. Hmm. Da stopper en hyggelig familie i en liten, grønnaktig Renault med artige flekker av rustbrunt her og der. De er av våre nye landsmenn og kjører meg helt til døra. Jeg er hjemme etter tjuefire og et halvt minutt, og har snytt både drosjen OG bussen for det daglige brød. For ikke å si ostekake :-)