Ja, jeg bor altså i en dal hvor traktorene suser (OK, ikke suser. Kjører? Triller? Tråkler seg?) forbi nesten like ofte som Toyotaene. Og nå har min elskede mann og jeg hatt vår ilddåp i den musikalske genre, med vår køntri-debut på festivalen litt lenger nord i dalen.  Fin stemning, med omtrent tretusen femhundre skinn-og hattekledde tilhengere, ifølge lokalavisa. Riktignok sa det lenge-påtenkte-sterkt-ønskede amerikanske trekkplasteret, legenden fra Berkely, California, at 'Lotta COWBOY HATS out there. Ah didn't bring one,' uten at noen tok hintet, egentlig. Legenden kom forøvrig direkte etter å ha landet på Den Himmelske Freds Plass, også kalt Leirin Fagernes Lufthavn, der vi skulle lenke oss fast hvis det ble noe krøll med billettene som aldri dalte ned i postkassa vår. Jeg undres på hva legenden TENKTE om vårt underlige folkeferd, hans konsertpublikum, når han så ut av flyvinduet rett før landing:


Den Himmelske Freds Plass, aka Leirin, iflølge Wikipedia.

Men konserten. Artig for en post-urban skapning som meg. Legenden var i slaget, og mange danset; flere kunne det faktisk også. (Men besynderlig er det at de styggeste gutta er de som KAN danse; tror de pene at de drar damer uansett? Eller, de stygge tror at det å kunne svinge sin dame så hun smidig og smilende unngår arr, blå tånegl, og dette politi-armgrepet bak ryggen, er en trusefelle? Eller, de VET det?)

Et ungt par, hvorav han hadde brukket beinet, hadde sin egen stil: hun støttet seg på hans ene krykke og slo takten med neven, mens han hoppet på et ben og spilte, eh, krykkegitar på den andre. Selv ble jeg høflig budt opp av en kjekk, ung tømrer fra Lesja som danset en blanding av swing, halling og tohåndssag. Ikke uten sjarm.
Sakte dansen trå; danse, ikke gråte nå!