Alle forelskelser glir over. Frågan er om de
endrer seg til varig kjærlighet – eller går over helt. Nå har jeg bodd i min
lille vakre dal (ikke mindre pittoresk nå, kledd i hvitt) i trekvart år.
Forelskelsen varte helt til november – så satte hverdagsrealitetene inn, med
svarte dager, bokstavelig talt (tettstedets viktigste kryss er uten gatelys og
bekmørkt; forstå det den som kan), øde gater, og mangelen på nettverk, bub’er
og kaféer føles patologisk (mer om dette i forrige innlegg). Stedet er dødt
etter kl 18; da sitter folk i sofaen, eller i bilen, på vei til å besøke tante,
kusine eller kompis. Dette er selvfølgelig ikke halve sannheten engang, for
bygda syder av spelemannslag, kor, det lokale Røde Kors, ulvemotstandsgruppa og
andre hyggeklubber, men for en urban døl som liker rovdyr og ikke helt har lært
seg kodene ennå, så virker det slik. En ting er sikkert: mitt forhold til bygda
er inne i en ny fase.
Jeg flyttet til bygda fordi jeg blant annet ønsket
å bo i et oversiktlig lokalsamfunn, hvor folk kjenner hverandre såpass at hvis
man besøker husflidslagets julemesse eller Europris en lørdag formiddag, er
nødt til å møte i hvert fall noen å si hei til.
Og det ER hyggelig å bo et sted
hvor fastlegen sier til meg at ’det er veldig bra at du holder deg i form og
trener da’, fordi hun VET det, uten at jeg har sagt noe. Hun og jeg trener
nemlig aerobics sammen hver uke. Og hvor bussjåføren og jeg begge hilser ’god
dag’ når jeg stiger på hver morgen. I går tastet sjåføren for første gang inn
riktig billettpris før jeg rakk å si noe. Er det et tegn på at jeg nå hører
hjemme her, når jeg ikke engang behøver å si hvor jeg skal?
