Niende dag: dyreliv 2. Snålt med alle dyra her på landet. Kuer (eller skal man, for ikke å høres helt bytuppe ut, si 'kyr,' eller til og med 'storfe'? Nei, er ikke agronom eller veterinær heller, kyr får holde), eller altså kyr rett utafor døra, OK, også katt (og en katt til, viser det seg, en rival, sniker seg rett som det er inn til kattematskåla. Her en natt stod de snute til snute rett innafor luka. Min pus hveste, skjøt halen i været og blåste seg opp, uten at det hjalp noe særlig - han er så full av pels sånn til vanlig - men fræmendkatten forsvant ikke før forsterkninger viste seg i form av min kjære mann. Den andre forsvant, vår pus etter. Et par meter. Man er da midt i sin skjønnhetshvile. Fræmendkatten var visst like feig som vår; har ikke sett et værhår av ham siden).

Men altså: Kyr. Katter. Ekorn. Og nå også fugl. En kjøttmeis okkuperte stua. Like før han (hun? Meisene er så like i kjønnet, jeg mener; kjønnene er så like hos meisene) skrev seg inn i bloggen helt selv, der den vandret rundt på tastaturet. Kjekk liten tøffing. Jeg igang med å åpne dører og vinduer og prøve å skremme den ut uten å eh, skremme. Den skulle da ikke traumatiseres heller, den nusselige svart-gule fjærballen! Så, etter en rundtur i gardinstanga, taklampa, tre ganger rett inn i glassruta (bonk, au..), ble jeg belønnet med at den seilte bemerkelsesverdig elegant ut gjennom verandadøra. Uten varig men. Så det ut til.
Konklusjonen er: dyra gjør nesten hva som helst for å komme seg inn hos meg og spise (unntagen storfeet da, som holde seg i enga. Og jeg vet jo ikke om meisen var sulten, nysgjerrig eller uheldig). Men hvor er FOLKA ? De spiser åpenbart hjemme. For i dag hadde vi fem - 5 - gjester i kafeen. Og de skulle ikke betale engang, bare bespises.
Men! Nå har lokalavisa vært her. Vi får se om mediedekningen hjelper. Hvis ikke, så inviterer jeg kattene, kyrne, ekornet og kjøttmeisen inn på kaffe og ostekake..